Etter at NRK.no intervjuet meg i saken "Fra ekte galskap til varig godfølelse", har jeg fått mange støttende og positive tilbakemeldinger. Men noen har også stilt spørsmål: Har mine drømmer og ideer gått tapt i prosessen?
Et kort intervju kan umulig favne alle sider ved en lang historie, og derfor vil jeg her svare på noe av det som kanskje ikke kom tydelig nok frem.
Det er ikke sant at jeg gikk fra et liv fullt av engasjement og lidenskap, til det motsatte. Eller at det ene er positivt og det andre er negativt. Medisinene var nødvendig for å få meg ned på jorda. Deretter har jeg lært å forholde meg til livet på nytt, uten medisiner. Virkeligheten er ikke sort eller hvit. Den er nyansert, med et spekter av gråtoner. Og disse nyansene er jeg takknemlig for.
Det er ikke enten eller
Livet jeg lever, med de forpliktelsene det innebærer, tar det knekken på drømmene mine? I en sort hvit verden, kanskje. I virkeligheten er det tvert om. I sommer sa jeg opp min trygge, faste jobb for å starte for meg selv og satse på noe jeg virkelig brenner for. Mine nærmeste er mine beste støttespillere, som heier og oppmuntrer meg til å følge drømmen. De forsikrer meg om at det jeg jobber for er viktig, ikke bare for meg, men også for omverdenen. Og ikke minst, de er med på å gi meg et liv med mening og verdi – også etter arbeidstid.
På bekostning av alt annet
Det er ingenting i veien med å ha store ideer. Det er helt greit å jobbe hardt og mye, og å være oppslukt i det man gjør. Men det er en vesentlig forskjell på det, og på psykose. Da jeg var psykotisk, hadde jeg kun ideene og lidenskapen. Men er ikke lidenskap en positiv følelse?, lurer du, kanskje. Jo, men alt med måte. Når ideene tar overhånd og ingenting annet i livet får plass eller verdi, da har det gått for langt. Når engasjementet er så altoppslukende at du ikke klarer å ta vare på deg selv, har det tippet over. Når du sover to timer om natten, er tappet for overskudd og målet overskygger alt annet og alle andre aktiviteter, da er det på tide med en realitetssjekk.
Engasjement uten rotfeste
Det er når engasjementet fører til prioriteringer som gjør at du tar dårlige valg, at det blir et problem. Skal ideene ha verdi, må de også tåle dagens lys. De må være rotfestet i virkeligheten, og det forutsetter overskudd og utholdenhet over tid. Bak det som tilsynelatende ser ut som «suksess over natten», ligger det som oftest mange års hardt arbeid. Om ideene og målene du jobber mot ikke er forankret eller lar seg realisere i virkeligheten, er de da verdt å ofre alt og alle for? Min erfaring har gjort meg trygg på mitt svar: Nei.
Den gylne balansegangen
Jeg har det best når jeg har flere ben å stå på, når jeg har flere verdier og flere områder å være opptatt av. Og sånn er det med folk flest. Jeg har fortsatt store drømmer, og jeg har ambisiøse mål, men jeg har funnet balansen. Balansen mellom å leve livet her og nå, og å jobbe jevnt og trutt over tid for å realisere mine mål. I motsetning til tidligere, har jeg nå også overskuddet, tålmodigheten og impulskontrollen til å faktisk kunne gjennomføre det jeg drømmer om – ikke bare i teorien.
Å satse på et intensivt løp med alle eggene i én kurv, uten noe eller noen å falle tilbake på, er dessuten risky business. Mye har endret seg etter at jeg ble frisk. Som prioriteringene mine. Jeg driver ikke med risikosport lenger.