"Jeg må ha vært gal", tenker du kanskje, når du ser tilbake på sprø innfall i dine yngre dager. Da kan jeg fortelle deg om ekte galskap.
Som 24-åring suste jeg ubekymret gjennom lyskrysset på Carl Berners plass i Oslo. I 140 kilometer i timen. På rødt lys.
Det var mørkt, regn og dårlig sikt. Trafikken som pumpet inn fra to felt på alle kanter, svingte jeg så vidt krapt unna og unngikk med en hårsbredd. Takk og lov. Jeg kunne tatt livet av noen, av et barn eller en familie. På et øyeblikk kunne jeg blitt en brutal påkjennelse for mange pårørende.
Det er sykt. Det er galskap. Jeg visste det bare ikke da. Det sykeste var likevel ikke handlingen, men holdningen.
"Det er ikke mitt ansvar"
Jeg var overbevist om at det ikke var mitt ansvar. Ansvaret lå hos noen vesentlig større enn meg selv. Jeg var skråsikker på at min intuisjon ikke kunne misforstås, den var like sikker som et svar med to streker under. Den ville få meg velberget ut på andre siden av trafikkmaskina. Med bibelen i passasjersetet var jeg helt uanfektet.
Jeg hadde utviklet en hellig overbevisning gjennom mange år. Jeg mente min intuisjon var så finstemt at jeg kunne motta krystallklare signaler fra en høyere makt. Jeg var sikker på at jeg kunne motta, ikke bare utstråle, de hjernebølgene en EEG-maskin kan måle. Etter mine beregninger, kunne stråling fra hjernen nå tusen ganger lengre enn radiobølger. Ergo, når jeg utstrålte hjernebølger, måtte jeg jo også kunne motta dem.
En del av noe større
Universell energi eller kollektiv bevissthet, kall det hva du vil, dette var min «logiske» forklaring på fenomenet. Forklaringen ble forsterket av de bekreftende bevis jeg fant på veien. Jeg trodde på et univers så finstemt og perfekt tilrettelagt. Planen for meg var lagt, og alt jeg tenkte og følte kom til meg – fra noe større. Jeg var jo påkoblet guds hensikt og skulle bidra til å frelse verden og menneskeheten fra forfall. Messias-koden var knekt.
Drevet av lidenskap
På den tiden sov jeg ikke mer enn to timer om natten. Jeg våknet, lidenskapelig motivert til å fortsette å jobbe. Jeg hadde en intens følelse av mening, og spiste kun når magen hamret. Livet var vakkert. Jeg var ekstremt betydningsfull for verden. Jeg trengte ikke bekymre meg for morgendagen, eller neste minutt. Min eneste oppgave var å følge det som kom til meg gjennom tanker og intuisjon. Alle verdens detaljer, hvert lyskryss og hver bilsjåfør var perfekt synkronisert i samme system. Trodde jeg.
Og det må man tro, for å kunne dundre gjennom et massivt veikryss i Oslo. I 140 kilometer i timen og på rødt lys, men med fullstendig ro i vissheten om å være i trygge hender. Alt ville ordne seg perfekt.
Det er galskap. Og galskapen nådde toppen i 2003.
Da fulgte tvangsinnleggelse, en schizofrenidiagnose og et årelangt løp med opprydning. Opprydning i dysfunksjonelle tankemønstre som hadde fått rotfeste de siste årene.
Livet 2.0
Etter to år på medisiner, og etter å ha gått på en ny smell, førte tilfeldigheter og flaks til at livet tok en ny vending. Jeg møtte en meget erfaren psykiater. Han lærte meg livet på nytt og ga meg metoder og et fundament av forståelse. Jeg fikk et grunnlag for å utvikle livet i en ny retning.
Og en ny retning tok det. I dag har jeg tre flotte barn og en stort sett lykkelig kone. Jeg har fått innhold i livet som er av virkelig verdi, og som jeg ikke ville vært foruten. Nå får jeg betale skatt og bidra til samfunnet, fremfor å være en stor utgiftspost gjennom livsvarig behandling.
Det er ikke flaks
Det var kanskje flaks at jeg møtte riktig behandler. Men det er langt fra flaks, gener eller bestemte forutsetninger som gjør at jeg er frisk i dag. Jeg har prøvd og jeg har feilet. Stort. Jeg har lært og jeg har mestret. Og noe av det viktigste jeg har lært, er om livet og hvordan hjernen og følelser fungerer. I dag vet jeg hvordan jeg kan styre livet inn i lidelse, men viktigst av alt: Jeg vet hvordan jeg kan styre livet mot god livskvalitet. Den kunnskapen, forståelsen og metoden er tilgjengelig for alle.
Livet er i konstant endring
Jeg har både funnet bevis i forskningen og erfart at vi mennesker kan endre oss drastisk. Med den overbevisningen ser jeg lyst på fremtiden. Den gjør meg trygg i troen om at den verdenen vi fører videre til våre barn, vil bli et bedre sted å vokse opp. Det er bare et spørsmål om tid. Verden og livet har alltid vært i konstant endring. Vi har gått fra primitivt til smart. Nå er tiden inne for en kraftig endring til det bedre.
Vi kan alle bli bedre utgaver av oss selv
Aldri før har så mange mennesker sluppet å kjempe for å overleve. Aldri før har så mange hatt mulighet til å forbedre livet sitt og den verden de lever i. I dag kan forskning bevise at lykke er tilgjengelig med velfungerende metoder. I dag har vi dokumentasjon på at de beste følelsene er et resultat av det å være av verdi for fellesskapet.
Med andre ord, vi kan alle bli nye og bedre utgaver av oss selv, uavhengig av hvilket utgangspunkt vi er født inn i – så lenge vi vet hvordan.
Det hele begynner med hva vi tror på. Derfor er det riktig og viktig å starte med våre barn. Vi må gi dem en riktig forståelse av hvordan livet formes, slik at de tidlig kan lære å oppnå varige, gode følelser.
Et viktig skritt i den retning, er å få faget ”Hjernen, følelser og mestring" på timeplanen i grunnskolen.